lifef

Jeg har erfart mye iløpet av de 16 årene jeg har levd. Jeg har erfart at det er viktig å ta vare på hverandre, gi hverandre en god klem, stadig minne hverandre på hvor glad dere er i hverandre og vis omtanke. Det blir feil å rangere vennene sine følgene "Aller aller bestevenn, aller bestevenn, bestevenn, god venn, venner.." ja dere forstår. Please ikke ranger vennene dine i stigende rekkefølge, please les dette innlegget å sitt igjen med en tanke i bakhodet.

♥ ♥ ♥ ♥

Vi er alle mennesker, vi er mennesker med forskjellig religion, livssyn, interreser, venner, hobbyer, og ja u name it. Vi er alle ulike, men en ting har vi felles, verdien vår. Alle mennesker er verd noe, alle mennesker betyr noe og alle menesker fortjener noe. I denne verden så er "likeverd" lite i fokus, det er lite fokus på at alle er noe, ingen er bedre enn andre, uansett!! Man må lære å sette pris på hverandre, ikke bare den "aller aller aller" bestevennen din, men alle andre også! Du må behandle de, slik de behander deg, du må vise dem respekt og at du bryr deg. 

Dette har jeg selv erfart mye på, jeg er aldri en's første valg, jeg er alltid, andre, tredje elle for så vidt fjerde eller siste valg.. Jeg har ingen jeg betror meg 100% til, nettopp fordi folk setter de med høyest status, mest penger osvosv forran meg, jeg har ingen bestevenn som er MIN, jeg har ingen bestevenn som velger meg FØRST... Alltid er jeg sist i køen. 
 
I sommer, da jeg bodde hjemme så hadde jeg ên venn, ên eneste venn igjen, han bodde i Bardu. Han var en som alltid var glad, smilte, skapte glede, fikk tårer til å bli latter, fikk sorg til å bli glede, han var rett og slett magisk, han var MIN venn. 18. Juli var jeg hos han i Bardu, han pakka tingene sine, han skulle på årets vakreste eventyr, Utøya leirien 2011.  Så ja, han var på Utøya 22.Juli 2011, mange ganger ringte jeg men fikk aldri svar! Aldri før har jeg vært så bekymra og redd. Han overlevde ikke, han kom aldri hjem fra Utøya. 

Jeg angrer nå, her sitter jeg stuck i Nord-Norge og angrer, jeg angrer på at jeg ikke sa til alle rundt meg hvor glad jeg var i dem og at jeg er glad for å se dem.
Etter 22.Juli og etter alt som har hendt i livet mitt har jeg lært, jeg har lært å bry meg, jeg har lært meg at jeg må utnytte tida jeg har med de rundt meg, og stadig minne folk på hvor glad jeg er i dem. MEN, nå er det ingen her for meg, det er ingen her. Jeg må sitte aleine her å si til meg selv at alt skal gå bra, jeg vil overleve dette, selvom jeg ikke mener det. 

Det jeg vil fram til i dette innlegget er, DU VET IKKE HVA DU HAR FØR DU MISTER DET, så derfor, ta å gi vennen dine en ekstra god klem, vis at du bryr deg og at h*n er likeverdig, stadig minn h*n på hvor glad du er i h*n, du vet aldri hva morgendagen bringer, du kan ikke forutse ting, derfor, vis omtanke, bry deg, vær der, ikke bruk livet ditt på å irritere deg over andres små feil, ikke ta deg tid til å sitte å prate dritt om andre, livet er verdifult, man må utnytte det sammen med de rundt seg. Ikke ranger vennene dine, alle er like verdifulle, please behandle alle med respekt. For tenk, plutselig er de ikke her lengre, det er først DA du vil angre, og det er DA du innser hvor jævla perfekt dette mennekset var. HÅPER HÅPER HÅPER med hele hjertet mitt at alle leser dette og sitter igjen med en tanke i bakhodet og tar dette til seg.. Jeg vet så ufattelig godt hva jeg prater om nå fordi jeg har mistet så mange, så altfor mange verdifulle mennesker i løpet av mine 16 år. Gjerne spre budskapet.
 


♥Hvil i fred, Anders Kristiansen.

I natt drømte jeg mye forskjellig, jeg drømte om et liv der alt var perfekt og et liv der jeg ikke hadde det vondt. Jeg ønsker ikke å referere fra drømmen fordi jeg vil ikke henge ut enkelt personer som egentlig ikke har noe med meg å gjøre lengre. 

♥

Det værste spørsmålet jeg får er "Går det bra med deg?" eller "Hvordan går det med deg egentlig?" nettop fordi jeg er nødt til å lyge, jeg er nødt til å si at det går bra, hvis ikke er jeg nødt til å forklare hvorfor, jeg er nødt til å strø salt på såret og gjennfortelle det vonde som surfer inni meg, hodet mitt er bare rot, tankegangen min fungerer ikke normalt lengre, jeg klarer ikke smile og når jeg gjør det så gjør det så fryktelig vondt, det føles så feil å le, det føles så feil å smile, det føles så feil å ha det godt, fordi innerst inni meg er det bare et stort svart hull, et tomrom som aldri kan fylles.

Jeg vil også at dere sjekker ut, www.mittutoya.blogg.no selvom jeg ikke var på utøya så beundrer jeg de som overlevde og klarte seg, de har en tung hverdag, det har jeg og. Men de klarer å reise seg igjen, det klarer ikke jeg, jeg beundrer at de har MOT og mening, skjønner ikke hvordan de klarer deg. Her sitter jeg å griner over ting som aldri kan bli ugjort. Jeg ser ikke livet mitt lengre, jeg ser ingen fremtid, jeg vil ikke se på fortiden min heller, jeg hadde det rimelig bra, jeg missunner tiden jeg hadde det bra.

 

Jeg savner livet mitt, jeg savner da jeg hadde venner, jeg savner da jeg hadde kjærste da livet mitt var komplett, 2008. Så lenge siden er det, ting begynte å gå dårlig for meg, i 2009 lå jeg i koma i 1 mnd etter en alvorlig bilulykke, jeg hadde en blogg, som ikke var anonym. Jeg våknet opp til mamma, bloggen og alle de hjertelige omtankene som jeg hadde fått på nettby, facebook, hotmail og i kommentar feltene på bloggen min, folk som hadde skrevet om meg på bloggene sine, jeg våknet til kjærlighet, og mennesker som betydde alt i verden for meg. De menneskene er ikke der lengre, de kommer ikke tilbake. Det er min egen feil, det er ingenting jeg kan gjøre nå, det er forsent.

Så her sitter jeg på ræv, skriver til meg selv på en ubrukelig dritt blogg som like så greit kunne vært sletta, en dritt pc fra 2006, en psykolog og såvidt internett forbinnelse. Jeg skal hjem i morgen, jeg skal i retten. Jeg skal forklare hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, det sliter jeg med fordi jeg husker jo faen ikke hva som skjedde, jeg husker ikke at det var jeg som gjorde det. Jeg skal få møte pappa og søstra mi, jeg savner de, jeg vet ikke om de savner meg. Har ikke tlf lengre skjønner dere. Nei faen heller orker ikke skrive lengre, jeg kan vel ha en legendarisk avsluttning å slutte innlegget slik det starta, jeg savner livet mitt. 

Jeg er ikke psyko, psykotisk, jeg er lei, stressa og frustrert. Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, jeg vil hjem. Men når det som var mulig blir umulig så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.
Hva har jeg gjort? Jo, jeg vet hva jeg har gjort, men jeg husker ikke, vet ikke hvorfor, skjønner ikke hvorfor. Jeg kunne aldri funnet på å gjøre noe så alvorlig? Hvertfall ikke mot min allerbeste kompis i verden, jeg måtte slutte på skolen, jeg måtte slutte med alt jeg gjorde på fritiden, jeg måtte slutte med å gjøre sosiale ting, jeg føler ikke at jeg lever lengre. Jeg ligger her fortapt i en liten by som jeg ikke har noe tilknytning til, jeg ser ut av vinduet hver dag, tenker hva i helvette gjør jeg her?

I dag regner det, så fuck deg som står ute å venter på bussen å syntes synd på deg selv fordi du er våt.
Du vet ikke hva synd er.

Fuck deg som ligger i senga i redsel for en liten edderkopp som henger over deg.
Det er så inn i helvettes mye mer i denne dritt verden å være redd for.

Fuck deg som ligger å griner over kjærlighetssorg. 
Se rundt deg, du har det bra, det er værre ting i denne verden, det er ikke du som bør sørge.

 

Denne bloggen opprettet jeg fordi jeg har ingen å prate med, ingen. Alle vennene jeg hadde for 2-3 år siden har forlatt meg. For det jeg gjorde, som jeg ikke husker, det som jeg angrer så inn i helvette på at jeg gjorde, som jeg aldri kan ta tilbake, ingen kan ta i mot min unnskyldning, ikke jeg engang. Dette preger meg for resten av livet, jeg kommer meg aldri hjem, aldri hjem til pappa, søstra mi eller graven til mamma, mamma var den jeg kunne prate med om alt, nå er hun ikke blandt oss lengre. Helt ærlig, så er det jævlig kleint å sitte her å skrive til meg selv, men jeg er stuck på et dritt ungdomshjem i Nord-Norge. Jeg nekter å ta i mot terapi. Jeg husker ikke hva jeg gjorde! Det er ikke min feil, faen i helvette jeg hater meg selv. 
Om 1 uke skal jeg i retten, 2 år senere, jeg har ingenting jeg skulle sagt, annet enn, beklager. Jeg vil ikke i retten, jeg har ødelagt meg selv fullstendig.
Har sletta facebooken min. Jeg har sletta fortiden min, jeg har sletta livet mitt. Jeg må isolere meg fra alt! Alt jeg sitter igjen med er denne dritt bloggen og meg selv.

Har slitt med å skrive dette innlegget, jeg vet det suger, men jeg har slitt med å få fram ordene. 

• Komme meg hjem.

Etter mye om, og men har jeg bestemt meg for å lage en blogg, blogg som terapi. Her blir jeg og skrive mine følelser, tanker og litt om livet mitt. Derfor har jeg besluttet å være anonym, da kan jeg åpne meg fullstendig uten konsekvenser.  


- Jeg er en gutt på 16 år, altså født i 95'. 
- Jeg droppa ut av skolen 8 klasse. Begynte med hjemme undervisning.
- Er fortiden plassert på et ungdomshjem i alta, pga pappa, og noe jeg gjorde tidligere i livet mitt..
- Jeg har gjort noe galt, noe jeg aldri kan tilgi megselv for, jeg hater meg selv for det.
- Mamma døde forran øynene mine for omlag 1 år siden.

Helt ærlig er dette litt kleint, det hele er bare helt absurd, føler at jeg skriver til meg selv. Men jeg trenger dette. Jeg trenger å få snakke ut.. 
 

Dette er den første posten på min nye blogg ;)